Kopi fra nettet. Men her står det ganske godt beskrevet forskjellene på de Norske Ormene. Wikipedia: Hoggormen er normalt lett gjenkjennelig på sikksakk mønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se. I forhold til andre ormer i denne slekten (Viper) har hoggormen et relativt lite hode. Hoggormen finnes i ulike fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en lys brunaktig bunnfarge med mørkere brunt mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå med et svart mønster. Unge hoggormer kan være nokså mørke, fargen de får som voksne kommer ikke alltid før de er noen år gamle. Hoggorm kan også være hvit (albinisme) eller svart (melanisme), den svarte varianten er til dels vanlig enkelte steder. Hvit og svart gir dårligere kamuflasje i naturen, men svarte individer blir raskere oppvarmet av solen enn de lyse. Det kan forklare at svarte hoggormer er vanligere i de nordligste delene av utbredelsesområdet enn i de sørligste. Bortsett fra mønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggormen fra buorm eller slettsnok. Mens de to sistnevnte har runde pupiller, har hoggormen rødlige øyne med spalteformede pupiller. Dette kan imidlertid være vanskelig å se i forbindelse med hamskifte, siden slangenes øyne da blir ugjennomsiktige.

Krypdyr

Krypdyr er en virveldyrklasse. Krypdyrene inntar en sentral stilling blant virveldyrene. De stammer fra amfibier og har selv gitt opphav til både fugler og pattedyr. Krypdyrene er de første virveldyr som helt og holdent er blitt landdyr. De har ikke fungerende gjeller, men lunger. Huden er beskyttet mot uttørring av hornskjell. Eggene legges på land, og det klekkes ut små landdyr. Fem arter krypdyr lever i Norge: nordfirfislestålormhuggormbuorm og slettsnok .

Klikk på bilde for å se resten av Buorm bildene

Buorm

Kilde Wikipedia

Buorm er en av de tre slangeartene som lever fritt i Norge. Buormen er den lengste av slangene i Norge, ca. en meter lang. Den kan bite, men er ikke giftig. Buormen er flink til å svømme og spiser helst fisk og amfibier, og defineres som en vannsnok. 

Vitenskapelig navn: Natrix natrix

Masse: 94 g 

Encyclopedia of LifeBevaringsstatus: Livskraftig 

Kilde Store norske leksikon

Beskrivelse

Buormen er grå- eller svartbrun med uregelmessige svarte flekker, og er lett kjennelig på en stor, hvitgul flekk på hver side av nakken. Den kan i sjeldne tilfeller være ensfarget svart.

Levevis

Buormen er dagaktiv og lever vesentlig av padderfroskfisk og amfibier, og den er derfor knyttet til vann og fuktige områder. Den legger egg i råtnende løvdynger og lignende. Den overvintrer frostfritt nede i bakken.

Hvis buormen føler seg truet, kan den spille død. Den ruller da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen.

Utbredelse

Arten er utbredt i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Buorm er i Norge alminnelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Den er også funnet nær Bergen. Eldre funn nord til Helgeland er ikke dokumentert.

Hoggorm, Huggorm eller Vipera berus.

Klikk på bilde for å se resten av Hugorm bildene

Kilde Store norske leksikon

Beskrivelse

Vanlig lengde er mellom 50 og 70 cm, men den kan en sjelden gang bli opptil 90 cm lang. Vekten er 150–200 g. Hunnen er noe større enn hannen. Oversiden varierer fra lys grålig til brunlig, brunsvart og helt svart. Den har et mørkt siksakbånd langs ryggen. På hodet sitter noen mørke og lyse flekker og en mørk stripe bak øynene. Undersiden er som regel mørk.

Levevis

Hoggormen holder til i både fjell- og sletteland, helst på tørre, varme steder – hos oss oftest i solvendte lier og rasmarker, ofte på lyngheier og myrer. Den lever i jordhuler, steinrøyser og lignende, og kommer gjerne frem for å sole seg. Den fjerner seg nødig langt fra sitt skjulested. Hoggormen går helst på rov på varme dager. I kaldere strøk, som i Norge, ligger den i dvale om vinteren – som regel flere, opptil flere hundre dyr sammen. De kommer ut av vinterkvarteret allerede i februar–mars i visse deler av landet, og parer seg kort etter. I august–september får hunnen 5–12 unger som er 14–20 cm lange. Moren bryr seg ikke om ungene, som med en gang kan drepe små dyr med gifttennene. Voksne dyr lever av forskjellige mindre virveldyrmusfuglfirfislerpadder med mer, som blir drept omtrent momentant av hogg av gifttennene.

Effekt av hoggormbitt

Hos større pattedyr og mennesker fremkaller hoggormbitt som regel bare et forbigående, om enn ofte alvorlig illebefinnende; i meget sjeldnere tilfeller, særlig hos små barn, døden. Giftmengden som sprøytes inn er som regel adskillig mindre ved bitt i forsvar enn ved avliving av byttedyr. Da gifttennene hos hoggormen er forholdsvis små (3–4 mm), kan dyret ikke hogge gjennom skotøy, og selv en tykk strømpe er som regel tilstrekkelig beskyttelse mot bitt. Hoggormbitt er sjelden livstruende, men pasienten bør snarest til legebehandling, og utsettes for minst mulig anstrengelse før han kommer til lege. Omsnøring og utsuging av såret er av tvilsom verdi.

Utbredelse

Hoggormen er utbredt over det meste av Europa; i sør til Nord-Italia og Balkan og i øst til langt inn i Asia. I Norge lever hoggormen nordover til Sømna i Nordland, men den er tidligere funnet i Rana. I fjellet går den til bjørkebeltet, men kan påtreffes også helt opp til snaufjellet. Bestanden varierer sterkt.

Hoggorm i folketro

Det er knyttet mye folketro til hoggormen. Over hele Europa har man ment at den tilhører den onde. Opp til vår tid har mange trodd at hoggormen henger seg opp i et tre eller en busk når den skal føde. Da faller ungene ned på bakken, og moren unngår å bli hugd av dem. Mange øyenvitner hevder å ha sett at hoggormen biter seg selv i halen og triller som et hjul. På 1800-tallet var det vanlig tro at ormen måtte ha vann snarest mulig etter at den hadde hugd noen. Kunne den som var hugd komme først til vannet, ville hoggormen dø. Man hadde forestillinger om at giften satt i tungen eller at den hugde med tungen. Dersom man drepte en orm, ville man bli tilgitt 7 (eller 10 eller 12) synder, men om man skadet den, ville den hevne seg, gjerne etter mange år.

folkemedisinen har det gjennom tidene vært brukt mange botemidler mot hoggormbitt, dels rasjonelle, dels magiske, for eksempel å legge ørevoks på bittet, skjære i bittet, brenne hoggormen og ha asken på såret. Bevergjel skulle verne mot hoggorm, likeens å nevne ormen med navn. Å drømme om hoggorm skulle være et godt varsel, men kryper den over allfarvei, sies det at det snart vil gå et likfølge der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *